Hvilken nytte får vi ved å skrote Møreaksen? 

Dette er et meningsinnlegg som uttrykker synspunktene til skribenten

I stedet for å diskutere om man skal ha Møreaksen eller Romsdalsaksen, så er det kanskje lurt å stoppe opp for å tenke hvilken nytte man får, av å stoppe et prosjekt som er i detaljer ferdig planlagt, for å heller starte prosessen på nytt for et prosjekt som fortsatt er på idestadiet? 

Først litt fakta om saksgangen

Det er ikke et valg mellom to alternativer egentlig. I 2014 valgte Stortinget, i prosjektet Fergefri E39, at den lokale traséen skulle være det som i dag omtales som Møreaksen. Siden 2014 har det offentlige planlagt og kvalitetssikret prosjektet så langt, at det kun er finansiering som står igjen. Den “omkampen” var altså ferdig, besluttet av landets øverste organ for 12 år siden. 

Men fakta tilsiden, vi tar diskusjonen. For å vrake et prosjekt som det har vært jobbet med i en mannsalder, og detaljplanlagt over 10 år, så må det jo være noen store fordeler med alternativene? Fordelene må ikke bare være “litt bedre”, enn utgangspunktet, de fordelene må være så store at man kan forsvare å kaste offentlige prosesser og planmidler på havet, for å starte helt på nytt. Med den uforutsigbarheten det gir. 

Kostnader

“Det er lagt til grunn investeringskostnader for Møreaksen på 31,8 milliarder 2018-kroner, ihht Statens Vegvesens oversendte estimat av desember 2018. For Romsdalsaksen er det lagt til grunn investeringskostnader på 26,9 milliarder 2018-kroner.” – Kilde: Romsdalsaksen.

Prisforskjellen er på ca 18% eller 4,9 milliarder. 

Behovet

Det er behov for en tredje vei, øst-vest i Molde. Spesielt når MDG og flere ønsker permanent gågate i Molde sentrum, samtidig som Øvre veg er ved kapasitet allerede, og trafikken vokser med ca 4% i året, noe det har gjort stabilt i ca 10 år. Romsdalsaksen har ikke tunnel i Molde i sin pris.

Otørya og Gossen har i underkant av 4000 innbyggere og tilsammen ca 1600 registrete bedrifter, herunder Romsdals største eksportbedrift, for ordens skyld utenom olje og gass. Behovet for landfast løsning her er stort, og også de som er for RA, og også FRP mener at de fortjener å bli landfast. Altså vil kostnaden på bro, som er inkludert i Møreaksen også legges til grunn på toppen av prisen til Romsdalsaksen. 

Møreaksen løser disse behovene til kun 18 % høyere pris. 

Å kaste et vedtatt prosjekt bør dermed gi større fordeler enn en bytunnel og bro til Otrøya vil gi. 

Ulempene med å kaste planene

700 millioner er brukt på å planlegge Møreaksen i følge FRP. Om de overdriver tallene kan så være, men jo mer overdrevet tallet er, jo større grunn er det å ikke kaste prosjektet. Fordi man da vil starte med blanke ark igjen. Den samme planleggingskostnaden vil da tilfalle det neste prosjektet, og kan man da hevde at det koster 1,4 milliarder å planlegge alternativet? 

Det er ikke de eneste ulempene. I 12 år har det lokale og regionale næringslivet tilpasset seg et vedtak fra Stortinget. Fergekaia i Molde planlegges for andre aktiviteter, næringsliv har valgt å ta langsiktige investeringer ved å etablere seg på Trohaugen i Vestnes. Bedrifter har flyttet bort fra Bolsønes fordi byggene er planlagt revet. 

Det betyr at både det offentlige (kommunen) og det private næringslivet har også hatt planleggingskostnader og investeringskostnader på toppen av de 700 millionene til SVV. 

Om samfunnet skal være forutsigbart bør man kunne stole på vedtak som Stortinget gjør. Konsekvensen av å ikke ha den tilliten bør vi tenke mer på. 

Vi ser også nå at SVV begynner å utrede planer om å flytte fergekaia i Molde, med den milliardinvesteringen det medfører, en direkte konsekvens av at samfunnet forholder seg til stortingsvedtak. 

Hvor er fordelene som skulle tilsi at Romsdalsaksen skal få riste så hardt i offentlig forvaltning at man kan starte slike prosesser på nytt?

Det hevdes at Møreaksen er en omvei. Det stemmer ikke. Disse to alternativene er omtrent like fra der de skilles til der de møtes. Romsdalsaksen bruker aktivt en illustrasjon med en rett strek, og prosjektet er ikke en rett strek. I praksis vil en person som kjører Kristiansund – Ålesund ha omtrent like lang kjøretid med MA og RA. 

Men for alle, altså alle som kjører Molde – Ålesund eller strekninger mellom her vil MA gi 15 minutter kortere vei. Alle disse får 15 min lengre kjøretid med RA. Det er ikke en slik “fordel” som velter lasset for planene for Møreaksen? 

Næringslivet, på øyene som MA gjør landfast er det altså et massivt næringsliv og betydelig flere mennesker enn på Sekken. Til ingen forkleinelse for Sekken, så har de 70 registrerte bedrifter på ca 175 beboere, som jeg synes er imponerende. Men det er 1600 registrerte bedrifter med postnummer på Gossen og Otrøya. 

Er det å gi Sekken landfast en så stor fordel at man skal kaste Møreaksen ut vinduet? Nei, det er jo ikke det.

Risikoen

Møreaksen er ferdig planlagt og kan gjennomføres. Romsdalsaksen er ikke planlagt, og har en stor snublestein i Veøya, som vil møte betydelig stor motstand politisk, større motstand enn Møreaksen, uten tvil. 

Romsdalsaksen har selv valgt å tegne en ny strek, nå med ferge fra Sekken til Skåla. En avstand som er større enn broa mellom fastlandet og Otrøya. Det kan låse oss til at man står med ferge til evig tid, hvor er i så fall reisetidbesparelsen da? 

Konsekvensen

Ved å forkaste Møreaksen, kan vi ikke lenger stole på offentlig forvaltning og planlegging, med de negative ringvirkningene det har for de langsiktige tankene et næringsliv ofte er avhengige av. Kamp må vi gjerne ha, men den burde skjedd i tidsrommet 2010 – 2014, ikke fire minutter på kvelden foran facebook, men i årene fra til beslutningen ble tatt. 

Gevinstene ved å kaste 10 år med planer, 700 millioner i kostnader ut av vinduet bør være store, ikke marginale, tvilstilfeller og usikre gevinster. Hadde Romsdalsaksen mirakuløst løst behovene for eksportbedriftene på Otrøya og Gossen, samtidig som det var store innsparinger i reisetid, eller kostnader, og samtidig løst problemet med en tredje vei i Molde, uten enhver tvil, så kunne debatten gjerne blitt fyrt opp. 

Men for alle andre som mener at staten bør være forutsigbar for alle som avhenger av forutsigbare rammer, så er det riktige at man kjører på. Så kan man gjerne lære av dette, og i fremtiden ikke skape nye større prosjekter, men man stopper ikke i enden som er ferdig planlagt, man stopper de som er på idestadiet, og da kødder man ikke med økonomien og planleggingen til de berørte partene som har satt sin lit til Stortingets vedtak i 2014.