En-redder-bil er ikke en ambulanse
Dette er et meningsinnlegg som uttrykker synspunktene til innsenderen
På grunn av den økonomiske situasjonen Helse Møre og Romsdal står i, foreslås det å fjerne døgnambulansene i Geiranger, Harøya og Midsund og erstatte dem med en-redder-løsninger.
Begrunnelsen er alt annet enn faglig begrunnet, forslaget er ene og alene basert på økonomi.
Før styret i Helse Møre og Romsdal fatter sin beslutning 17. juni, er det viktig at både innbyggerne og helseministeren skjønner hva dette faktisk innebærer.
Som avdelingstillitsvalgt i Avdeling for båt- og bilambulanse har jeg deltatt i arbeidsgruppen som fikk i oppdrag å finne innsparinger i ambulansetjenesten. Jeg gjorde det klart fra første dag at jeg ikke kunne anbefale kutt i beredskapen.
Det er særlig ett forslag jeg mener fortjener oppmerksomhet: å erstatte døgnbemannede ambulanser med en-redder-løsninger.
En-redder er ikke en ambulanse.
En en-redder kan observere, vurdere og starte enkelte tiltak. Men ved hjerneslag, hjerteinfarkt, alvorlige infeksjoner, store skader eller hjertestans er det rask behandling og transport som redder liv.
Når hjerneceller eller hjertemuskelceller dør, hjelper det lite at noen kommer først dersom pasienten fortsatt må vente på en ambulanse fra et annet sted. Tidskritiske hendelser krever hurtig oppstart av transport til sykehus.
Forslaget bygger i stor grad på at hjelp kan hentes inn utenfra. Men hva skjer når nærmeste ambulanse allerede er opptatt? Hva skjer når luftambulansen er på oppdrag eller ikke kan fly på grunn av været? Hva skjer når flere alvorlige hendelser oppstår samtidig?
Samtidighetskonflikter er ikke unntaket i ambulansetjenesten – de er en del av hverdagen. Beredskap kan ikke baseres på tro og håpet om at andre ressurser forhåpentligvis er tilgjengelige når krisen oppstår.
Tilhengerne argumenterer med at en-redder gir økt tilgjengelighet. Men tilgjengelighet er ikke det samme som beredskap. Resultatet kan bli en følelse av trygghet som ikke samsvarer med den faktiske beredskapen eller den faktiske helsehjelpen som kan tilbys.
For å spare rundt 20 millioner kroner vurderes det å svekke et sikkerhetsnett som har fungert i mange år. Samtidig krever nye løsninger nye biler, nytt utstyr, nye rutiner og ny organisering. I Geiranger vil det sannsynligvis også være behov for betydelig oppbemanning i turistsesongen.
Det er derfor langt fra sikkert at regnestykket blir så enkelt som det kan se ut på et budsjettark.
Det som derimot er sikkert, er at dersom moren din får hjerneslag, faren din får hjertestans eller barnet ditt blir alvorlig skadet, er det ingen som spør hvor mye helseforetaket sparte.
Da spør man bare om hjelpen kom raskt nok.
Det er også viktig å være ærlig om hvorfor denne debatten oppstår. Styret i Helse Møre og Romsdal står overfor krevende valg fordi helseforetaket er pålagt å finne store innsparinger. Når beredskap i distriktene settes opp mot økonomi, handler det ikke bare om lokale prioriteringer, men også om de rammene som er gitt nasjonalt. Helseministeren må ta ansvar for konsekvensene av en finansiering som tvinger fram forslag om redusert akuttberedskap i lokalsamfunn som allerede har lange avstander og begrenset tilgang på alternative ressurser.
Om få dager skal styret i Helse Møre og Romsdal ta stilling til forslagene. Styret skal ikke bare vedta et budsjett. Styret skal avgjøre hvilket sikkerhetsnett lokalsamfunnene våre skal ha når liv står på spill.
Mitt håp er at styret velger beredskap framfor usikkerhet, og trygghet framfor eksperimentering med en akuttmedisinsk tjeneste som allerede leverer når sekundene teller.
Forslagene om en-redder i bør derfor legges bort.
For når ambulansen først trengs, er det for sent å angre.
