Frivilligheten er ikke pynt – den er bærebjelken

Dette er eit meiningsinnlegg som uttrykker synspunkta til skribenten

Statsforvalteren i Møre og Romsdal har sendt sitt kommunebrev for 2026. Dokumentet skal gi retning og tydelige forventninger til kommunene våre. Samtidig snakker kommunenorge varmt om Kommune 3.0 – samskapingskommunen, der alle skal spille på lag for å løse framtidens utfordringer.

Likevel er frivilligheten fullstendig fraværende i forventningsbrevet. Det er vanskelig å forstå. For hvem er det egentlig vi skal «samskape» med, dersom ikke frivilligheten? I en tid med strammere kommuneøkonomi, økende behov innen helse, inkludering og beredskap, er frivilligsentraler, lag og organisasjoner og øvrige frivillige helt avgjørende. De skaper møteplasser, forebygger utenforskap og bygger den tilliten som hele velferdssamfunnet hviler på.

Når frivilligheten ikke engang nevnes, sender det et signal – om at den ikke regnes som en strategisk samarbeidspartner, men som noe som lever sitt eget liv på siden av den offentlige styringsdialogen.

Den nye frivilligundersøkelsen fra Møre og Romsdal fylkeskommune viser samtidig at motivasjonen for å bidra er i endring. Flere oppgir egeninteresse som viktigere drivkraft enn tradisjonell samfunnsnytte. Nettopp derfor trenger vi en tydelig politikk for å styrke og utvikle frivilligheten – ikke stillhet. Når engasjementet endrer karakter, må også samspillet mellom kommune og frivillighet fornyes.

Her oppstår et forventningsgap: Staten forventer mer samskaping, kommunene forventes å levere mer for mindre – men frivilligheten gis ingen plass i de formelle forventningene.

Derfor bør statsforvalteren allerede i neste dialog med kommunene løfte frivilligheten tydelig fram som en del av løsningen. Ikke som en hyggelig bisetning, men som en strategisk samarbeidspartner i arbeidet med folkehelse, inkludering og beredskap.

Skal Kommune 3.0 være mer enn et slagord, må vi også styre etter det.

Framtidens velferd bygges ikke alene bak rådhusdørene. Den bygges i lag.