Samfunnsanalyser uten ringvirkninger er som skip uten kompass
Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for synspunktene til skribentene.
To ferske rapporter regner seg frem til at Distrikts-Norge bør bygges ned for å spare penger. Når regnearket blir kompass og kalkulatoren kaptein, er det ikke rart vi mister kursen. For samfunnsanalyser uten ringvirkninger er som skip uten kompass – de ser tall, men ikke samspillet som holder landet flytende.
Norge kan spare en milliard her og en milliard der hvis vi bare legger ned litt distrikt. Det slår to nylige rapporter fast. Én vil kutte i Kystruta. Den andre vil legge ned en håndfull regionale flyplasser. Begge er skrevet med samme snevre kalkulatorlogikk: «Her kan vi spare».
Men når vi begynner å behandle livsnødvendig infrastruktur som en «valgfri luksuspost», ender vi med å bruke krefter på å forsvare det selvfølgelige – i stedet for å bygge det fremtidige.
Og hvis man regner lenge nok, kan man sikkert spare enda mer: Legg ned skolene, sykehusene og veiene også – da går statsbudsjettet enda mer i pluss!
Men et land er ikke et Excel-ark. Et land er et system: Et nettverk av mennesker, relasjoner, transport, handel og tillit. Når man regner på én brikke i et system som om den ikke påvirker de andre, får man riktige tall på feil virkelighet.
Det mest absurde er kreativiteten i de foreslåtte alternativene. Kystruta kan visst erstattes av drosjer og bussruter. Vi kan jo erstatte skolene med nettundervisning på tog også, når vi først er i gang. Flyplassene kan legges ned fordi man kan bygge vei i stedet. En milliard spart, men to kilometer motorvei koster omtrent det samme – og gjør bare reisen mye lengre.
Regnearkene tar heller ikke hensyn til ambisjonene om å få mer trafikk og gods langs sjøveien for å spare blant annet naturinngrep, utslipp og redusere ulykkespotensial langs veiene.
Logikken er som å måle blodtrykket i et bein og foreslå amputasjon fordi sko koster. Kystruta blir en utgiftspost, ikke kystens blodåre. Flyplassene blir «ulønnsomme», ikke koblingspunkter som gjør det mulig å bo, jobbe og skape verdier i et langstrakt land. Når man fjerner koblingene, får man stillstand. Og stillstand har aldri vært billig.
Det er dette som skjer hvis vi styrer landet med regneark som kompass. Kalkulatoren blir kaptein, og skipet går mot grunn. Ingen spør hva vi faktisk prøver å oppnå – bare hvor mange nuller vi kan viske bort.
Mens vi driver på slik, skjer det motsatte av det rapportene tror. Hver gang en kobling forsvinner, må staten kompensere med mer støtte, flere tiltak og nye tilskudd. Vi sparer på infrastrukturen – og bruker dobbelt på symptombehandling.
Vi bor i et land der staten flyter over av penger, men bestiller likevel rapporter som teller hvor mye vi sparer på å fjerne koblingene som holder landet sammen. Det er som å måle hvor mye du sparer på å fjerne hjertet – uten å ta med konsekvensene for kroppen.
Men vi mangler ikke penger, folk eller teknologi. Vi mangler systemarkitektur: En helhetlig forståelse av hvordan samfunnsdelene virker sammen. Det bør være et eget fag i forvaltningen: Kunsten å se helhet og få systemer til å virke i takt.
Dette er derfor mer enn en debatt om Kystruta og regionale flyplasser. Det er et spørsmål om hvordan vi verdsetter helhet i systemene våre. For hvis vi bare teller kroner i en kolonne, mister vi den egentlige verdiskapingen av syne – og står snart igjen med en nasjon som har spart seg til fant.
Vi kan gjøre det annerledes. Vi har i dag verktøyene: Med systemanalyse og kunstig intelligens kan vi simulere ringvirkninger i sanntid. Vi kan se verdiskaping, reisetid, miljøeffekt og beredskap i samme modell. Vi kan måle flyt, ikke bare kostnad. Vi kan planlegge slik naturen gjør – som et økosystem i et levende samspill, ikke som et regneark. Men vi velger fortsatt å tenke som i forrige århundre, med blyant, kulerammer og skylapper.
Det er egentlig ikke sparing som foreslås, men systemnedbygging. Med slike rapporter oppfører Norge seg som en milliardær som teller småpenger mens huset forfaller. Og hvis forfallet først får feste, blir restaurering nesten umulig – da må vi bygge på nytt.
Så hva slags land vil vi egentlig være? Et land som reduserer seg selv til en tabell over utgifter, eller et land som forstår sine egne ringvirkninger? Et land som investerer i flyt, tillit og infrastruktur – eller et land som tror alt blir bedre hvis vi fjerner de dyreste linjene i regnearket?
Hvis vi først skal spare, kan vi begynne med de enfoldige Excel-rapportene. De koster lite, men gjør stor skade.
La oss bruke neste milliard på å bygge en ny type analyser – analyser som faktisk ser hele bildet. Da kan vi måle hva som virker, ikke bare hva som koster. Det vil gi energi, visjoner og tiltak som folk kan stille seg bak.
